søndag 30. desember 2012

Det-må-være-hennes-feil-syndromet

Flere parforhold går dunken når mannen opplever seksuelle vanskeligheter enn når kvinnen gjør det. En grunn kan muligens være at mannens seksuelle vanskeligheter oftere enn kvinnen ekskluderer muligheten for samleie, men det er ikke hele historien: Svært mange kvinner forklarer nemlig hans seksuelle vanskeligheter med at det er hennes feil, og trekker aldri pusten for å vurdere om andre forklaringer kan være årsaken.

Kjønnsrollen kan ligge i bunn. 
Fortsatt eksisterer det til en viss grad en forventning om at mannen alltid skal ha lyst på sex, alltid skal være klar for sex og ikke minst alltid si ja hvis tilbudet er der - gjerne helt uavhengig av tid, sted, stressnivå og dagsform. Tv-serier rundt omkring forsterker gjerne dette bildet ytterligere. Det er også sjeldent vi ser en mann si nei til sex med annen begrunnelse enn hennes utseende i slike serier, noe som er med på å spre et feilaktig bilde av situasjonen. De fleste er imidlertid fint stand til å se hvordan slike forventninger til menn som vandrende sexroboter er urimelige og urealistiske, men de kan likevel oppleve at kjønnsrollen påvirker på subtile måter når seksuelle vanskeligheter melder seg.

Den hyppigste måten dette skjer på når menn opplever seksuelle vanskeligheter finner vi kanskje nettopp i det at disse vanskelighetene ofte forklares med at hun ikke er attraktiv nok. Hvordan man som par forklarer  de seksuelle vanskelighetene man opplever har mye å si for hvordan det går mellom dem. Paret har gjerne et mye bedre utgangspunkt for å løse de seksuelle vanskelighetene dersom de forklares som noe forbigående: Dersom man ser på en ereksjonssvikt som en midlertidig og forbigående hendense som skyldtes en dag med mye stress, er sannsynligheten stor for at det blir nettopp en engangshendelse. Det forutsetter umidlertid at man klarer å la være å engste seg førut for det neste seksuelle møtet. På samme måte kan det være et godt utgangspunkt dersom vanskelighetene forklares som noe som skyldes ytre ting, og ikke som egenskaper i ham. La oss se litt nærmere på dette:

Menns seksualitet kan være like påvirket av stress, dagsform og generelt det å være "i humør" som kvinners kan være. Mange menn er ikke klar over dette, og vil gjerne umiddelbart føle seg som "mindre mann" når en eller annen seksuell vanskelighet. Dette skjer gjerne til tross for at flertallet av menn opplever en seksuell vanskelighet av en eller annen type før eller senere - så hvis man skulle sett slik på det er det få ting som er mer mannlig enn at penis ikke alltid gjør som man vil! Samtidig går mange inn i en emosjonell resonnering når de støter på et seksuelt problem: Følelsen av å være mindre mann forveksles med å faktisk være det, enda følelsen bare sier at det er viktig å få løst problemet og ingenting om hvordan virkeligheten faktisk er (det er ikke følelsers oppgave å brukes som mål på virkeligheten, deres jobb er å si fra når noe er viktig for oss).

Det vil føles betydelig bedre for hans selvfølelse dersom ytre faktorer som stress, manglende forspill, manglende fysisk berøring, dagsform, ytre omstendigheter eller lignende blir forklaringen for en seksuell vanskelighet, enn dersom det er hans "manglende manndom" som får hovedrollen som skurken. Samtidig er slike ytre forklaringer også langt mer sannsynlig til å være flere mil nærmere sannheten. Ytre faktorer er også enklere å forandre enn hans personlighet. Det å forklare vanskelighetene på denne måten, som at det er ytre faktorer som er årsaken til problemet og ikke han som person, er dermed mer hensiktsmessig med tanke på å gi bådet paret og ham håp om at situasjonen faktisk kan endres.

Det-må-være-hennes-feil-syndromet.
Den aller verste forklaringen på et seksuelt problem finner vi dersom den ene ender opp med å få "skylden" for problemet - eller kanskje enda oftere, gi seg selv skylden for det. Det er heller ikke uvanlig at han klandrer seg selv, mens hun samtidig klandrer seg selv for akkurat det samme problemet!

Kvinner opplever ofte større press til å være fysisk attraktive enn det menn gjør. Det er akkurat her vi hvordan kjønnsrollene kan snike seg inn på soverommet igjen og skaper trøbbel. Når han som mann ikke har lyst på sex eller ikke er i stand til å ha sex forklares det overraskende ofte med at det er henne det er noe galt med. Det forklares ikke nødvendigvis slik av ham (selv om det skjer noen ganger det også, men nissen blir veldig ofte med på lasset slik at det seksuelle problemet fortsetter med en eventuell annen partner), men oftere av henne:

Når mannen sliter med lav sexlyst, ikke får ereksjon eller kommer for sent er det spesielt vanlig at kvinner trekker sin attraktivitet inn som en forklarende faktor på hvorfor han har problemet. Ofte er det vinkelen på puppene eller tyngdekraftens grep om en eller annen kroppsdel som får "skylden" fra hennes perspektiv.

For noen kan det utvikle seg til det som grenser til en vrangforestilling: Alt som tyder på at han faktisk finner henne attraktiv kan bli ignorert, minimalisert eller sett bort i fra, mens alle seksuelle avvisninger som måtte komme forklares med hennes tiltrekningsevne - eller snarere mangel på det. Dette henger sammen med at vi ser gjerne det vi forventer å se, noe som kan skape et skremmende stort tunnelsyn. Dette tunnelsynet kan bli såpass snevert at ytre faktorer som kan forklare problemet ikke blir tatt hensyn til i det hele tatt, og alternative forklaringer trekkes sjeldent inn. Det å fortsatt forklare hans seksuelle vanskeligheter på denne måten, som at hun ikke er attraktiv nok til tross for hans forsøk på å forklare at det er ikke slik det henger sammen, er det vi kaller det-må-jo-være-hennes-feil-syndromet.

Endestasjonen på dette det-må-jo-være-hennes-feil-syndromet er gjerne at hun ender opp med å føle seg så lite attraktiv at parforholdet begynner å slå sprekker på ulike måter. Ofte forveksles hun samtidig følelsen av å ikke være attraktiv med at hun ikke er lenger attraktiv, noe som gjerne fører til flere konflikter mellom paret rundt den seksuelle vanskeligheten.

En annen ting som gjør at det-må-jo-være-hennes-feil-syndromet til en urimelig måte å fortolke situasjonen på er at det forutsetter at hennes attraktivitet er den eneste faktoren som har betydning for hans seksuelle fungering, noe som ikke er tilfelle: Oftere er fysisk stimulering, det å føle seg trygg, rolig og avslappet, samt innlevelse, utstråling, entusiasme og initiativ fra hennes side vel så viktig. Det samme gjelder psykisk stimulering underveis: det å føle at man gjør noe spennende sammen eller på andre måter få aktivisert positive og gode følelser underveis under sexen kan være vel så viktig, og både mental og fysisk stimulering kan bli stadig viktigere med alderen.

Når man har vært sammen med noen en stund venner man seg også til å se partneren naken, på både godt og vondt. Det å se partneren naken etter flere år sammen, selv om kroppen kanskje objektivt sett ser bedre ut nå enn før, vil sjeldent utløse de store reaksjonene når man har blitt vant til det, uansett hvor deilig han eller hun måtte være. Å tro at hans seksuelle tenning er utelukkende avhengig av hennes kropp er det samme som å kun fokusere på det ene av femten egg i kurven, og samtidig ignorere de 14 andre man har igjen.

Det at man tenker seg inn i en krok på denne måten er en veldig menneskelig ting å gjøre, og det er derfor viktig at man håndterer også en slik oppfatning med forsiktighet. Det er veldig vondt å ikke føle seg attraktiv for partneren, og det er viktig at hun føler seg hørt også på slike følelser - for selv om de ikke nødvendigvis reflekterer virkeligheten reflekterer de hennes opplevelse, og den må uansett tas på alvor!

Seksuelle vanskeligheter hos ham er sjeldent på grunn av hennes attraktivitet.
Dersom du som mann føler at partneren din er rammet av dette syndromet kan du gjerne be henne lese denne artikkelen. Det er nemlig ytterst ytterst sjeldent at hennes attraktivitet er en faktor i hans seksuelle vanskeligheter, og hvis den er det spiller den sjeldent hovedrollen. De fleste menn takler fint endringer i partnerens utseende i forbindelse med både graviditet og naturlig eldring, vel vitende om at de selv ikke nødvendigvis er noen glansbilder.

Noen ytterst få menn har imidlertid en fetisj for en eller annen kroppsdel, og har knyttet svært mye av sin seksualitet opp mot dette. Det er helt ok å ha en slik fetisj, men det kan bli problematisk dersom man opplever at det er vanskelig eller til og med umulig å tenne uten at den aktuelle kroppsdelen er involvert. Dersom partneren din har en slik fetisj er sannsynligheten stor for at du har merket det, fordi den vil ofte ha spilt en hovedrolle i sexlivet deres i årevis. Dersom han f.eks ikke får den opp uten å kna deg på venstre pupp har du grunn til fetisjmistanke. Dersom den aktuelle kroppsdelen som han har fetisj på så endrer seg og ikke lenger oppfyller fetisjkriteriet, kan det bli slik at han får seksuelle vanskeligheter som en konsekvens av det.

Det er imidlertid ikke den endrede kroppsdelen som i så tilfelle er det egentlige problemet, men at han har et så snevert tenningsmønster at ingenting annet gjør susen. Da vil han ofte trenge profesjonell hjelp til å utvide tenningsmønsteret sitt, slik at han kan lære seg å tenne på flere ting. At et fetisjtenningsmønster er hovedårsaken skjer imidlertid svært sjeldent hvis man ser på alle menn som får seksuelle vanskeligheter i en eller annen form. Det er med andre ord sjeldent at hennes attraktivitet er en faktor, og det er derfor utrolig viktig at hun klarer å løsrive seg fra den forklaringen på de seksuelle vanskelighetene.

Det er også viktig å ha klart for seg at også menns libido eller sexlyst kommer i små, stor og medium, på samme måte som det gjør det for kvinner. Dersom kvinner har mest lyst på sex - noe som faktisk skjer i så mange som 1 av 3 forhold! - kan hun ofte føle seg unormal på grunn av at det gjerne forventes at han skal være den som har mest lyst på sex. Nivåer av sexlyst følges imidlertid ikke nødvendigvis kjønnene, noe som er viktig å ha veldig klart for seg slik at man ikke tror det er noe galt med seg selv eller partneren når man ikke lever opp til en standard som ofte ikke er realistisk. 


Seksuelle vanskeligheter er sjeldent kun en av partenes feil.  
Skyldfordeling er lite løsningsorientert, og paralyserer ofte paret i en krangel om hvor mye hver av dem har bidratt til problemet, i stedet for å dytte dem i retning av å fungere som et samarbeidende lag. Det er jo nettopp det samarbeidende laget som skal til for å løse de seksuelle vanskelighetene. Dersom man behandler problemet som en utfordring man overvinner sammen kan man ofte oppleve at den seksuelle vanskeligheten fint kan bli noe som bringer paret nærmere, i stedet for å fungere som en mur mellom dem.

Faktum er at det er sjeldent at en person kan ta på seg all "skylden" for en seksuell vanskelighet. Oftere kan de oppstå som et resultat av samspillet mellom paret, i stedet for noe som kan forklares med en av partene alene. F.eks så ser vi at det ikke er uvanlig at hun kan være avvisende hvis han får ereksjonssvikt (ofte nettopp fordi hun ikke føler seg attraktiv nok pga det nevnte syndromet!), noe som i sin tur øker hans angstnivå og igjen gjør det vanskeligere å få ereksjon, slik at hun på den måten kan bidra til problemet. Dermed har paret kommet inn i en ugunstig måte å reagere på hverandre på som igjen forsterker problemet.

Noen ganger finner man ikke en grunn til at de seksuelle vanskelighetene er der, og man trenger ikke nødvendigvis det heller for å løse problemet. Mange seksuelle problemer reagerer godt på å "trene opp" seksualiteten til å reagere på nye og mer hensiktsmessige måter. Å forklare det seksuelle problemet med at hun ikke er attraktiv er imidlertid en blindvei for de aller fleste, og medfører ofte mer frustrasjon enn noe annet. 

Et annet viktig spørsmål er å spørre seg selv om hvordan man som et samarbeidende lag kan gå frem for å løse problemet i fellesskap. Det er gjerne langt mer konstruktivt enn å bite seg fast i myten om at det er hennes attraktivitet og kropp som er problemet, spesielt siden både virkeligheten og all sexologisk erfaring tilsier at det er svært sjeldent at det faktisk er tilfelle. 

Så jenter: Det at han ikke vil ha sex med deg, ikke har lyst den kvelden fordi broren hans har død (eller hva som helst), ikke får ereksjon fordi han er full, tenker på jobben eller fordi han ikke har fått nok fysisk stimulering, vel, så er det ikke fordi rumpa di henger. Og er det mot ekstrem formodning fordi den henger at du ikke får deg noe, vel, da trenger han sexolog for å få hjelp til å tenne på flere ting enn struttende rumper. Du er med andre ord med all sannsynlighet utmerket fin nok akkurat slik du er, uavhengig av hvor kåtbeist han måtte være på deg. Og er du ikke det, vel, så har du fortsatt 14 andre egg i kurven som du kan spille på.

Ps. Det at jeg sier at hennes attraktivitet ikke er problemet er ikke noe jeg sier for å være hyggelig: Det er rett og slett det som stemmer med all praktisk erfaring fra behandling av menn med seksuelle vanskeligheter, samt faglitteratur på området. Hadde faktum vært noe annet hadde jeg så absolutt hatt verktøyene for å si på en pen måte at du må fikse på rumpa di, og jeg ville ikke hatt noen skrupler med å si det til deg (selv om jeg nok ville veid mine ord på gullvekt i prosessen). Så, jeg håper virkelig dette er klart nok: Og ikke minst håper jeg at du slutter å klandre deg selv for noe som ikke er din (eller hans!) feil, og heller prøver å forklare hans seksuelle vanskeligheter som en av de tingene som kan forekomme uten at du nødvendigvis har en rumpe med i spillet.